søndag 23. januar 2011

100 dager i RWANDA 1994. En kommentar til forje innlegg

Jeg har nettopp lest boka ”Vitne” til Immaculèe Ilibagiza, en tutsikvinne som klarte å overleve folkemordet i Rawanda gjemt i et lite bad på 1x1,5m sammen med 7 andre tutsi kvinner i 3 mnd mens krigen raste på yttersiden.
Jeg er rystet over hva som skjedde i Rawanda, og over at ikke noen land gjorde noe for å stoppe folkemordet før 1 million tutsier var døde.
Det er rystende lesing om hvordan landets regjering gjennom en egen radiostasjon oppfordrer vanlige mennesker til å drepe sine naboer, drepe alle tutsier de så, ta i bruk macheten din, hogg de i biter ikke la noen unslippe.

Det spydde ut propaganda om hvor farlige tutsier var og at de ikke fortjente leve, ikke voksne, ikke barn, ikke gamle, alle skulle drepes. Og det verste er at dette må andre land også ha hørt. Uten at de så mye som løftet en finger for stanse folkemordet. De måtte jo ha skjønt hvor det bar hen med en så sterk oppfordring.
I tillegg delte hæren ut våpen og narkotika til dødsskvadronene som ikke var soldater men vanlige unge hutu gutter og menn som hadde levd i fred med tutsiene, for holde drapslysten deres på topp.
Dette er vår tids holocaust, ingen trodde vel det Hitler gjorde skulle gjenta seg, men der tok man feil, det skjedde igjen.

1 million menneske ble drept i etniske opprenskning startet av en regjering i vår tid uten at et eneste land brydde seg før denne millionen var borte, død og opphakket, forlatt i veikanten kastet i hauger på hauger med lik.
Alle er så rystet over at jødene ble forfulgt under krigen, misforstå meg rett: Det er forferdelig, men hvorfor er det mindre rystende at 1 million tutsier og moderate hutuer blir tilintetgjort. Har det noe med hudfargen å gjøre? Er de mindre viktig enn jødene?
I alle land snakkes det om hva som skjedde under krigen med jødene, og at vi må ikke la det skje igjen, så plutselig skjer det igjen og ingen løfter en finger før det er for sent………
Jeg fasineres av Immaculèes evne til å legge livet sitt i Guds hender og stole på at han tok henne gjennom dette og holdt sin hånd over henne. Man kan jo da lure på om det ikke er noe idet når man ser at hun overlevde tiltross for alle de gangene hun sto ovenfor Interahamwe-mennene og de ikke kuttet henne i biter.
Hennes bønner til Gud hver eneste time i døgnet så lenge hun satt innelåst på et knøttlite bad, hennes evige tro på at Gud ville hjelp henne og åpnet foran henne den veien hun skulle gå, hjalp, hun overlevde.

Han sparte henne og de andre for en grunn, de skulle være vitner.
Hun hadde et motto: Be, tro og få, og det fungerte.

Det tror jeg på. Be om noe, se for deg at du har fått det, at det er slik du ba om, og du vil få det slik. Men du må og huske å takke for det du får.

Fakta:

Rawanda besto av tre folkegrupper: En hutumajoritet, 85%, en tutsiminoritet , 14%, og noen twaer,1%, en pygmestamme som holdt til i skogene.

Etter første verdenskrig begynte Belgia å kolonialisere Rawanda og dette endret den sosiale struktur. Før hadde landet vært monarki med en tutsikonge, da det var år med harmoni og fred.

Med kolonistenes inntog oppsto et rasebasert og diskriminerende klassesystem. Belgierene favoriserte aristokratene i tutsiminoriteten og gjorde dem til en herskeklasse. De fikk bedre utdannelse slik at de skulle styre landet p en sånn måte at belgierene kunne hente ut mer rikdommer.

For at det lettere skulle skilles mellom hutuer og tutsier innførte belgierene et etnisk ID-kort. Dette gjorde kløften mellom folkegruppene enda større og skapte et vedvarende hat hos hutuene. Dette var og med på å rydde veien til et folkemord mye senere.
Da tutsiene krevde større uavhengighet, vendte belgierene seg mot dem. I 1959 oppildnet kolonistene hutuene til et blodig opprør som styrtet tutsikongen. I årene etter ble 100 000 tutsier drept i hevnaksjoner.

Da Belgia trakk seg ut av Rawanda i 1962 var en huturegjering på plass. Tutsiene var blitt annenrangs borgere som risikerte forfølgelse, vold og død fra hutuekstremister. De etniske ID kortene gjorde diskrimineringen synelig og lettere å gjennomføre.
Under et kupp i 1973 tok hutupresidenten Juvenal Hbyarimana makten. Han erklærte at myndighetene måtte jevne ut fordelingen av skoleplasser og ettertraktede jobber slik at andelen gjenspeilet landets etniske sammensetning som var 85% hutuer, 14% tutsier og 1% twaer. Tutsier var annenrangs borgere, hutuene fikk de beste jobbene og skoleplassene.
1 okt 1990 startet krigen ved at en gruppe tutsiopprørere krysset grensen fra Uganda.

Det var harde kamper mellom dem og regjeringshæren.

Opprørerne var soldater som sloss for den rawandiske frigjøringsfronten, RPF.

Deres ønske var å styrte regjeringen og få leve i et fritt og demokratisk Rawanda.

De fleste soldatene var eksiltutsier eller barn av dem.

Tutsier som hadde flyktet fra Rawanda til Uganda og Zaïre/Kongo under urolighetene i 1959 og 1973 da hutuekstremister hadde slaktet ned tutsier..

President Hbyarimana hadde innført et forbud mot at flyktninger og deres etterkommere skulle få komme tilbake. Dette medførte at en hel generasjon tutsier vokste opp utenfor hjemlandet sitt. De ble omtalt som utlendinger.
Det ble gjort gjentatte forsøk på mekling og våpenhvile, men kampene fortsatte i nord Rawabda.

Radikale politiske partier ble dannet i en rekke byer og landsbyer, og alle var voldelig innstilt ovenfor hverandre. Ungdoms-orgenisasjonene i de forskjellige partiene ble fylt opp av arbeidsløse unggutter som ikke hadde noe annet å fylle dagene med.

Mange ungdommer var gjengmedlemmer som ble med i partiet for få gratis alkohol og narkotika som var lokkemiddel for å få ungdommene til melde seg inn.
President Hbyarimana sitt parti dannet en ungdomsorganisasjon som het Interahamwe som betyr de som angriper samlet. Organisasjonen tiltrakk seg tusenvis av hjemløse barn og unge, og bevegelsen spredde seg utover landet.

Regjeringssoldatene lærte medlemmene å krige og drepe. Interahamwe ble hutuekstremistenes milits, de gikk alltid i flokk og hadde en slags uniform som besto av åpne skjorter i rødt, gult og grønt, fargene til presidentens parti.
Det ble dannet en radiostasjon RTLM som ble populær blant ekstreme hutuer. Her sendte de ut propaganda som ropte på hutumakt, og andre ting som at tutsier var kakkerlakker og fortjente å dø, at de måtte utryddes for de planla styrte regjeringen og drepe presidenten. At hutuer måtte stå sammen for å fri Rawanda fra kakkerlakkene. Hutunakt var slagordet de brukte for å få hutuer til å vende seg mot sine naboer og venner.
7 april 1994 ble president Hbyarimanas fly skutt ned og presidenten drept. Han var på vei hjem fra fredssamtaler i Tanzania om våpenhvile etter press fra nabolandene. Dermed var folkemordet i gang.

Radioen meldte at alle måtte holde seg inne, det var forbudt reise noen steder. Kun militære fikk være i gatene. Alle tutsiene og moderate hutuer i Rawanda var med ett på dødslistene og de var lette finne alle var jo hjemme…..

De ble senere oppfordret å søke ly i kirker og stadioner, der de skulle være trygge, men akk så lette å finne. Mange trodde at i Guds hus var de trygg, det hadde de vært sist det var uroligheter, men så feil de tok. Rusete unge menn uten annen tilhørighet og familie enn ”hæren” sin, der de hadde lært å drepe og ble hjernevasket, manipulert og tutet full med rasistisk propaganda brydde seg ikke om at kirkene er hellige steder der folk burde være trygg.
USA sammen med andre allierte reagerer med å evakuere alle landsmenn.
FN styrken som er stasjonert i landet ledet av general Romeo Dallaire får beskjed om å forholde seg rolig for ikke å skape konflikt mellom Hutu-ekstremistene.
Tidligere statsminister Agathe Uwilinglyimana blir sammen med 10 belgiske FN-styrker brutalt myrdet.

Belgia, med støtte fra USA trekker alle styrker ut av Rwanda. Det viser seg at de brutale drapene på de belgiske FN-soldatene er nøye planlagt og Belgia, som har en viktig del av FN-styrken, reagerer akkurat slik Hutu-ekstremistene ønsket.
Endelig reagerer FN-sikkerhetsråd. De avgjør å sende en styrke på 5 000 mann til å hjelpe general Romeo Dallaire, med soldater fra afrikanske land, og USA skal sende 50 pansrede militærkjøretøyer. Men ingen av landene er villig til å sende soldater til Rwanda.

USA har ikke vært så villig til at Frankrike skulle sende FN styrker til Rawanda. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene til folkemordet allerede tidlig på 90-tallet.

Da de første FN-tropper skulle komme til Rwanda jobbet franskmennene imot UNAMIR(Forente Nasjoner støttetokt for Rwanda) og støttet regjeringen i Rwanda diplomatisk.

Franskmennene ville ha sine egne styrker i områder som var kontrollert av Hutuer, men dette ville ikke amerikanerne for de så ikke på franskmennene som en nøytral part. Flere land i sikkerhetsrådet har og vært tvilende til Frankrikes nære forhold til den fransktallende regjeringen i Rwanda.

Men tilslutt velger endelig USA å godta franskmennenes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke bestående av 2500 mann.

Franskmennene oppretter ”safe zones” i områder kontrollert av Hutu-regjeringen.

Fortsatt myrdes det i de kontrollerte områdene. Et sted mellom 15 og 20 000 mennesker skal ha blitt reddet på grunn av fransk intervensjon, men samtidig skal de ansvarlige for folkemordet ha grepet sjansen til å komme seg trygt til Zaïre i buffersonen opprettet av de franske styrkene. Det Paris kaller en vellykket militær intervensjon blir av mange andre sett på som Fransk støtte til det fallende Hutu-regime.

100 dager etter at presidenten ble skutt er krigen over.

17. juli 1994 tar RPF kontroll i Kigali, krigen er over. De skyldige for folkemordet har flyktet til Zaïre. I løpet av 100 dager har verden vært et lammet vitne til drapet på en million mennesker.



UNAMIR er en forkortelse for United Nations Assistance Mission for Rwanda som står for «Forente Nasjoner støttetokt for Rwanda» og betegner en fredsbevarende styrke som var i Rwanda fra oktober 1993 og mars 1996, og under folkemordet.

Den bestod av 2500 belgiske, kanadiske og afrikanske soldater fra FN (Forente Nasjoner), ledet av kanadieren general Romeo Dallaire.
Deres oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble holdt av begge parter, deretter å være en støtte for fredsprosessen mellom regjeringen i Rwanda, dominert av hutuere, og opprørsstyrken RPF (Front Patriotique Rwandais).
UNAMIR fikk oppmerksomhet for sin rolle, eller mangelen på den, på grunn av begrensningene i dens retningslinjer for involvering i folkemordet i Rwanda og utbruddet av krigshandlingene.



Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemordet_i_Rwanda
Immaculèe Ilibagiza, ”Vitne” .